Du har vunnet havmannsprisen på den siste boka di og kåret av jury for beste nordnorske bokutgivelse i fjor. Hvordan har det vært?

- Det har vært stas! Det ligger syv års arbeid bak romanen, og når man har jobbet i syv år så synes jeg det er flott at arbeidet blir verdsatt. Det er det ingen tvil om. Og Havmann er den mest prestisjefylte litteraturprisen du kan få her i nord og det er jeg kjempefornøyd med. Også var det veldig uventet, det kom som ei lita bombe da jeg så at jeg var nominert.

Hva fikk du; kan vi spørre om hvor mye eller var det bare ære, heder og berømmelse?

- Nei det va ekstremt mye. Det var et kjempefint Rana åkle, 50 000,- kr, diplom, bøker, middag og mye fint. Et veldig hyggelig arrangement!

Her på skolen kjenner vel både kolleger og elever deg primært som norsklærer, og kanskje var det den her boka som åpnet øynene for veldig mange at du også er forfatter. Hvordan er det å kombinere forfatterlivet med det å være norsklærer på fulltid?

- Vet du, jeg synes det er veldig fint. For det første så er det nå sånn at jeg trives kjempegodt på arbeidsplassen, og det er nå først og fremst grunnen til at jeg har lyst til å jobbe her. Men jeg tror man kan trekke veksler på de to rollene, altså jeg trekker veldig mye veksler i lærerrollen på det at jeg er forfatter. Jeg lar elevene skrive mye og jeg tror jeg tenker mye som en forfatter i klasserommet. Som forfatter må du tenke på at når du skal skrive bok at du skal holde på leseren. Du skal få leseren til å henge med og det tenker jeg litt i klasserommet.

- På lærerskolen hadde jeg en lærer som stilte et godt spørsmål – «hva er likheten mellom en kunstner og en lærer?» Og der er det faktisk veldig mange likheter, du må legge opp til en dramaturgi i klasserommet som du også må legge opp til en dramaturgi i en bok for eksempel, for å få elevene til å henge med og være med.

- Jeg tenker også at i forfatteryrket så henter jeg veldig mye inspirasjon fra hverdagen. Jeg hadde hatt et mye mindre spekter av inspirasjon hvis jeg skulle sittet hjemme i mi eiga leilighet og skrevet, uten å være ute i hverdagen i lag med folk. En scene for eksempel i boka handler om ei som står med kopimaskinen og arkene setter seg fast (lett latter fyller intervjurommet) – og ho står der og det blir forferdelig frustrasjon rundt det. Situasjonen er selvfølgelig hentet fra kopirommet her! Menneskemøter får man jo når man er ute i jobb, og der e det veldig mye bra å hente. Der henter jeg veldig mye inspirasjon.

Du sa du har brukt syv år på boka, er det prisen å betale når du har to yrker versus at du var forfatter på heltid? Kjenner du noe på tidspresset?

- Jeg er veldig avslappet på det med tid, i forhold til «Der det gror Skierri» brukte jeg 12 år på barneboka «Measta Heasta». Diktsamlinga gikk det litt fortere med, men jeg har ikke ambisjoner om å drive å gi ut bøker annen hvert år. Jeg tror at når man skal være forfatter på heltid så blir man litt prestasjonsorientert rundt at man må gi ut, man må lykkes og at det blir veldig viktig. For meg er det sunt å ha flere ben å stå på. Ting tar den tida den tar å få gitt ut.

Da har vi det klassiske spørsmålet – hvorfor ville du bli forfatter? Hva ønsket du å formidle til verden?

- Jeg visste jo fra før av det her med språk, det er jo en styrke jeg kanskje har hatt hele veien opp gjennom skoletida mi og i flere sammenhenger med det å bruke språket. Det hele startet i 2002 og jeg tror det startet med en hendelse, jeg hadde ei mor som ble kreftsjuk og det tok ett og et halvt år så døde ho. Jeg fulgte ho nært i denne perioden og akkurat da kjente jeg på et behov for få frem et uttrykk for akkurat det som lå inni meg der og da.

- Det gikk ikke så lang tid etter at jeg begynte å sende dikt til Dagbladets diktkammer. Da gikk det ikke lang tid før jeg fikk ganske god respons på det jeg la inn der, og da begynte jeg egentlig å bevege meg fort over i andre tema. Jeg vant en del diktkonkurranser der, og da gikk det egentlig veldig kjapt til den første diktsamlinga kom i 2005. Jeg tror ikke jeg gikk og tenkte at jeg ville bli forfatter, men det ble sånn litt av tilfeldighet av at jeg oppdaget Dagbladets diktkammer, og i et lite hjørne stod det at «her kan man sende inn».

- Jeg kom inn i et miljø med flere fra Tromsø, Erik Boye blant andre, som også skrev i diktkammeret. Erik Boye har også vunnet diktkonkurranse. Vi ble et nettverk av Tromsø-folk som møttes, og etter hvert fem damer. Vi møttes og skrev i flere år – første mandag i hver måned, nede på Tromsøjernbanestasjon og vi kaltes for «jernbanepoetan». Det var veldig artig!

Man snakker ofte om talent og medfødte egenskaper. Kan man da prate om et skrivetalent, hardt arbeid eller begge deler som ligger til bunn for å produsere tekst?

- Det er begge deler. Det kan sammenlignes med idrett, det er ikke alle som har verken kropp eller evne til å bli gode idrettsutøvere. Sånn må man bare innse. Mange kan jobbe hardt for det, men de klarer kanskje ikke å komme opp på et så veldig høyt nivå allikevel. Akkurat sånn er det med skriving tror jeg.

- Men de som er toppidrettsutøvere legger jo masse hardt arbeid i det, og det tror jeg er det samme med forfattere og skriving, at det ligger noe der i bunnen – du må ha språklig teft, en ømfintlighet for omverden og ha et blikk for kanskje ting som andre nødvendigvis ikke har et blikk for. Det er gjerne det kunstnere har og derfor de blir kunstnere.

- Men det hjelper ikke bare det altså – så skal du sette deg ned og lære deg håndverket. Skriving er også et håndverk og det er derfor jeg har brukt syv og tolv år på bøkene. Jeg tok forfatterstudium da jeg jobbet med romanen, og det hjalp meg til å bli en bedre håndverker når det gjaldt skrivingen.

Du snakket innledningsvis om det at du delte på lærerrollen og forfatterrollen, og at det var inspirasjon, samt nevnte du litt på slutten her om å ha det her blikket – hvor henter du inspirasjon fra? Er det litt slitsomt å være kunstner opp i det hele og ha radaren på? Eller kommer det naturlig?

- Nei altså jeg slår av radaren av og til (Irene trekker på smilebåndet og ler litt), jeg går ikke rundt med radaren på heletida. Joda, på et vis, jeg er nesten heletida på jobb for å si det sånn. Jeg er observant, og det er jeg i veldig mange sammenhenger.

- Mye ut av inspirasjonen til forfatterskapet henter jeg rett og slett fra hverdagen og av å observere relasjoner mellom folk, det mellom-menneskelige og som man kan fornemme og legge merke til. Det observerer jeg veldig ofte og bruker. Jo, til tider kan det være ganske slitsomt å ha radaren på, men jeg har evne til å skru den av gjennom aktiviteter. Jeg synger i kor, går på trim og da er jeg ikke på jobb.

I et tilleggsspørsmål – hvis man liker å tro på at det litt mer usagte var mer fremtredende tidligere, mens i dag med fremveksten av sosiale medier og diverse blir det skrevet mye som kanskje ikke burde ha vært skrevet. Er det bare en feilaktig opplevelse, eller merker du noe forskjell mellom generasjoner her i forhold til kommunikasjonen?

- Nei egentlig ikke, vi er både godt voksne og unge på sosiale medier. Jeg kjenner veldig mange unge som skriver, det gikk mange unge folk på forfatterstudiet. Jeg tror at man er vant til å variere mellom forskjellige plattformer og settinger. Særlig folk som er glad i å skrive tror jeg er ekstra bevisst på det – om hvordan man bruker språket i det ene og den andre arena. Samtidig kan man selvfølgelig begynne å snakke om å ødelegge språket i sosiale medier, men det er et helt annet tema.

Enhver forfatter bruker å bli spurt om man selv har en favorittbok eller favorittforfatter. Det kan være vanskelig å peke på en. Du kan få nevne et par hvis du vil.

- Ja, det kan jeg godt gjøre! Jeg har to favorittforfattere, ene er Knut Hamsun og andre er Vigdis Hjorth. Det at dem skriver frem litt sånne irrasjonelle og uforutsigbare typer, som jeg selv liker å skrive frem (ler Irene). Jeg synes forfatterne er gode på å få frem dybde og det som er mørkt i mennesket, samtidig er dem god på humor og språk begge to. Du vil kunne finne mange nyanser og stor bredde i deres litteratur, noe som jeg er veldig glad i. Vigdis Hjorth er også inspirert av Hamsun.

Vi ser en utvikling som har vedvart i noen få år. Det gjøres en del undersøkelser, senest tidlig høst som dokumenterte at ungdom leser mindre, spesielt tradisjonelt bokformat. Hvilke betraktninger har du gjort om det i forhold til rollene dine som forfatter og lærer?

- Ja, vi satt og snakket om det senest nå på Sommarøy om akkurat det. Det stemmer jo ifølge undersøkelsen du viser til og det er et faktum, men så hva kan være årsaken til det? Jeg tror at kanskje blir ungdommen utfordret for lite i forhold til å få innføring i kvalitetslitteratur.

- Når jeg har en studiespesialiseringsklasse så må dem lese Pan av Hamsun, fra første til siste side. Samtidig skal det ikke føles som tvang, her kommer kunstneren som lærer inn igjen – hvordan gjør man det her faktisk interessant og morsomt for elevene. Likevel, hvis du aldri får muligheten til det så vet du jo ikke hva som finnes heller der ute av god litteratur. Det jeg da har opplevd er at nesten ingen av elevene har syntes at det har vært kjedelig, selv om du kan møte på mye motstand i både språk og form i teksten. Vi jobber jo gjennom den motstanden, og akkurat der tror jeg at lærere noen ganger tar den lettere veien og gir dem enklere litteratur.

- Noen ganger skal man la elevene få velge litteratur selv, men jeg tror ikke at man skal være noe redd for å gi dem litteratur som Hamsun, Ibsen og Skram. Rett og slett sette lesing på kartet.

- Jeg vokste jo selv opp med et skolebibliotek som kanskje bare var på 8kvm, men det var hyller fra gulv til tak og jeg leste meg gjennom hele biblioteket. Jeg husker at torsdag hver første time så fikk vi låne bok og sitte og lese. Det var en fantastisk time for meg. Så det her med å la elevene få tid til å lese, at nå leser vi og vi legger bort mobiler og PCer. Det er mange måter man kan prøve å gjøre noe med akkurat det å få tilbake igjen leseinteressen. Man må ikke være redd og tro at man helst bør være på elevene sin side hvis man ikke utfordrer dem.

Nå går du rundt på skolen her som en levende inspirasjon for andre, ikke minst for unge elever. Hvilke råd vil du gi til andre, spesielt elever som har lyst til å skrive – hvordan går man frem?

- Jeg tenker at elever og ungdom i dag er ofte på nett, og det var der jeg startet – med dagbladets diktkammer. På nett finner man mange gode skriveforum, du har skriveakademiet og dagbladets diktkammer. Det er nesten bare å Google så kan du finne gode plasser hvor du kan gå inn og levere inn tekster. Mange plasser finner man også folk som gir tilbakemeldinger. På Dagbladets diktkammer så har du jo lyriker Helge Torvund som kan gi tilbakemelding på noen tekster.

- Man kan snakke om nettet som noe som fanger elevers oppmerksomhet på en negativ måte, men akkurat der ligger det mange muligheter når det gjelder skriving.

- Vil man noe mer har man jo et forfatterstudium her i Tromsø. Ellers kan man danne en skrivegruppe hvis man merker at flere er interesserte. Jeg har jo bestandig hatt kjempegod nytte av fysiske skrivegrupper.

- For de som er litt mer introvert og ikke helt tør, så kan nettet være en trygg plass fordi du kan være litt anonym i starten.

Litt mer spesifikt – den siste romanen din «Der det gror Skierri», det er sikkert mange som lurer på hva Skierri er for noe, men kan du fortelle hvorfor du valgte å skildre en nordnorsk roman?

- Ja, Skierri er Dvergbjørk!

- Ja, selvfølgelig er det fordi jeg er nordnorsk og det er helt naturlig å skrive fra et miljø man kjenner godt til og bor i. Samtidig har jeg hatt en visjon om å skrive frem et samtids Nord-Norge fordi at jeg føler at en del litteratur fra nord ofte har blitt sett på, og kanskje litt med rette, som tilbakeskuende. Det er skrevet mange historiske romaner fra andre verdenskrig. Vi hadde visebølgen med sjarken og støa på syttitallet. Derfor har jeg hatt tanker om at jeg har lyst til å skrive om Nord-Norge, men om Nord-Norge i dag.

- Jeg har lyst til å synliggjøre den landsdelen jeg bor i! Her er så mye bra i vår landsdel, så hvorfor skal man ikke kunne gjøre det? Jeg har reist nesten over hele Nord-Norge og jeg har mye kunnskap å ta av når det gjelder geografi for eksempel.

- Jeg er også samfunnsengasjert og har lyst til å skrive om hva det er som faktisk skjer, og hva det er som endrer det nordnorske samfunnet. Det er jo fletta mye inn i romanen. Det er ikke en politisk roman i den forstand at jeg tar politiske standpunkt, men det er en roman som prøver å skue ut mot samfunnsendringer som skjer. Da vil jeg heller gjøre det utfra et nordnorsk utgangspunkt.

Som leser kan jeg kjenne på at det noen ganger kan bli «too much» når man leser en kriminalroman for eksempel, og forfatteren har gjort så enormt med forarbeid. Så det kan bli litt mye, men jeg synes det var balansert i romanen din.

- Det var faktisk noe av det juryen også sa, at jeg hadde klart å fange mye av det nordnorske og det samiske – uten at det virket belærende. Det synes jeg var en hyggelig del ut av jurybegrunnelsen.

Jeg så nettopp at det var kommet ut ei nordnorsk novellesamling før helga, stemmer ikke det? Samlingen har også det nordnorske med seg. Da lurer jeg på, hvilke råd har du til andre som ønsker å skrive nordnorske fortellinger?

- Ja det er ei venninne av meg, Ingebjørg Liland.

- Da jeg begynte å skrive merket jeg at man var litt inne i en sånn periode at man unngikk nordnorsk litteratur og at man heller kunne skrive om hva som helst, uten å begrense seg til det nordnorske. Jeg tenker at man må skrive det som er naturlig for en selv.

- Er man i Nord-Norge, uansett om det er i Mo i Rana, Kirkenes eller Havøysund er det jo ikke unaturlig at man tar i bruk stedet og miljøet, og det tror jeg ikke at man skal være redd for i det hele tatt. Det man kan være redd for det er jo at man kan komme i diskusjon med store forlag om teite ting. Jeg begynte med et stort forlag og da måtte jeg diskutere fenomenet «alle-kjenner-alle» fra et nordnorsk samfunn, men da måtte jeg si at nordnorske plasser er ikke statiske. Det er ikke alltid sånn at alle kjenner alle. Folk flytter til og fra. Man må få litt selvtillit på det å skrive fra nord.

- Hvis man kommer på store norske forlag og føler at her møter man litt veggen, så finnes det gode forlag her i nord. Gode etablerte forlag som gir ut litteratur som får masse oppmerksomhet. Man trenger ikke å komme på de største forlagene for å bli anerkjent. Litteratur med forankring i Nord-Norge kan også være universelt. Ofte ser man Nord-Norge utenifra fordi folk har bodd andre plasser og reist andre plasser, og det i seg selv er et interessant perspektiv.

Du har gitt mange gode svar på spørsmålene, og det var veldig interessant det du snakket om tidligere angående kombinasjonen med din kunstneriske side og lærerrollen du har. Det at du kan være kreativ i en skolesetting fremfor å følge en slags rutine. Merker du kanskje en forskjell på hvordan elevene tar imot det kunstneriske perspektivet i skoletimen?

- Jada, jeg merker det. Det å ta i bruk og det å være kreativ. La elevene få lov til å være kreativ som når vi for eksempel går gjennom ulike sjangre. Nå har jeg første året på studiespesialisering og når vi går gjennom sjangre så jobber de med sjangrene, og jeg tar dem med ut, med på kafé og rundt omkring for at de skal få observere karakterer, kjenne lukter på kaféene for å etablere miljø og vi skriver forskjellige typer dikt.

- Jeg merker forskjell og det øker trivsel og elevenes forhold til litteratur. Så når vi da i neste omgang på tredjeåret begynner å lese Hamsun som jeg snakket om i sted, så har de jobbet med tekst selv og har ballast med seg.

Det er ikke noe tvil om at det er en ekstra stolthet over å ha en lærer i norsk, som i tillegg er forfatter!

- Jeg presenterer meg ikke som forfatter og det er ikke noe jeg legger så stor vekt på, men det å bruke det jeg kan av skriving det gjør jeg jo overfor elevene!